Kort svar: For å få uføretrygd må arbeidsevnen være varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Som hovedregel kreves minst 50 % reduksjon i inntektsevnen, men i enkelte tilfeller er grensen lavere. Vurderingen bygger på medisinske forhold, tidligere inntekt og muligheter for arbeid.
Uføretrygd er en sentral ytelse i folketrygden som skal sikre inntekt til personer som ikke lenger kan arbeide fullt ut. Begrepet «varig nedsatt arbeidsevne» er kjernen i vurderingen, og innebærer at sykdom, skade eller lyte har ført til en permanent reduksjon i muligheten til å skaffe seg inntekt. I denne artikkelen forklarer vi hva dette betyr i praksis, hvilke vilkår som gjelder, og hvordan NAV vurderer søknader om uføretrygd. Vi går gjennom de viktigste bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 12, og ser på hvordan inntektsevne, uføregrad og uføretidspunkt fastsettes. Målet er å gi deg en oversiktlig og trygg forståelse av regelverket.
Uføretrygdens formål er å sikre inntekt til personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven § 12-1. Dette innebærer at ordningen ikke er en midlertidig støtte, men en varig ytelse for de som ikke lenger kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Det er altså ikke nok å ha en midlertidig sykdom eller en kortvarig skade – uføretrygd forutsetter at inntektsevnen er varig redusert.
Det er viktig å merke seg at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uføretrygd. Det må foreligge en medisinsk diagnose eller tilstand som er vitenskapelig anerkjent og som har ført til en funksjonsnedsettelse. Denne funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til at inntektsevnen er redusert, jf. § 12-6.
For å få uføretrygd må inntektsevnen være varig nedsatt med minst 50 %, jf. folketrygdloven § 12-7. Dette betyr at man må ha mistet minst halvparten av evnen til å skaffe seg inntekt. For personer som allerede mottar arbeidsavklaringspenger (AAP) når de søker om uføretrygd, er kravet lavere – da er det tilstrekkelig med 40 % varig reduksjon.
Ved vurderingen ser NAV på flere faktorer:
Inntekten man kunne hatt før uførheten sammenlignes med inntekten man realistisk kan oppnå etter at sykdommen eller skaden har oppstått. Dersom inntektsevnen har blitt redusert gradvis, kan NAV ta utgangspunkt i inntekten før sykdommen eller skaden oppsto.
Et grunnleggende vilkår er at det foreligger en varig sykdom, skade eller lyte, jf. § 12-6. Denne medisinske tilstanden må være hovedårsaken til at inntektsevnen er redusert. NAV legger til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og anerkjent i medisinsk praksis. Det betyr at diagnosen må være dokumentert av lege eller annet fagpersonell.
Det er ikke tilstrekkelig at man opplever vansker i arbeidslivet på grunn av sosiale forhold, økonomiske problemer eller andre ikke-medisinske årsaker. Kun medisinske forhold kan gi grunnlag for uføretrygd. Dette sikrer at ordningen forbeholdes de som faktisk har en helsemessig begrensning som hindrer arbeid.
Før man kan få innvilget uføretrygd, må man ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og eventuelt arbeidsrettede tiltak, jf. § 12-5. Dette innebærer at NAV skal vurdere om det finnes muligheter for å bedre arbeidsevnen gjennom medisinsk behandling eller tiltak som kvalifiserer for arbeid. Bare dersom slike tiltak ikke fører frem, kan uføretrygd innvilges.
Ved vurderingen legges det vekt på:
Det skal dokumenteres at funksjonsevnen er vurdert av lege eller annet fagpersonell. Dette er et viktig beviskrav i søknadsprosessen.
Uføregraden fastsettes ved å sammenligne inntektsevnen før og etter uførhet, jf. § 12-10. Dersom hele inntektsevnen er tapt, settes uføregraden til 100 %. Dersom bare deler av inntektsevnen er tapt, fastsettes uføregraden tilsvarende. Graderingen skjer i trinn på fem prosentpoeng.
Eksempel: Hvis en person hadde en inntektsevne på 500 000 kroner før sykdommen, og etter sykdommen bare kan tjene 250 000 kroner, er inntektsevnen redusert med 50 %. Uføregraden settes da til 50 %.
Uføregraden kan senere økes dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt. Det kan også fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom dette er til fordel for den som søker.
Uføretidspunktet er tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt, jf. § 12-8. Dette tidspunktet er viktig fordi det danner grunnlaget for beregning av uføretrygd. Dersom uføregraden senere økes, kan det fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom dette gir en gunstigere beregning for den uføre.
Ved gradvis sykdomsutvikling kan det være utfordrende å fastsette et klart uføretidspunkt. NAV vil da vurdere når inntektsevnen faktisk ble varig redusert i henhold til lovens krav.
Ved yrkesskade gjelder særregler, jf. § 12-17. Her kan uføretrygd innvilges allerede ved 30 % uføregrad, i motsetning til hovedregelen på 50 %. Det fastsettes en særskilt uføregrad for den delen av uførheten som skyldes yrkesskaden. Andre deler av uførheten som ikke skyldes yrkesskaden, holdes utenfor dersom de utgjør under 30 %.
Ved beregning av uføretrygd etter yrkesskade legges antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet til grunn, dersom dette gir et bedre resultat enn ordinære beregningsregler. Dette sikrer at den skadelidte ikke taper økonomisk på grunn av tilfeldige variasjoner i inntekt.
Det er viktig å skille mellom sykepenger, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. Sykepenger gis ved midlertidig sykdom og krever minst 20 % nedsatt arbeidsevne, jf. § 8-13. AAP gis når arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 %, og sykdom, skade eller lyte er en vesentlig årsak, jf. § 11-5. Uføretrygd gis først når inntektsevnen er varig nedsatt, og som hovedregel med minst 50 %.
Dette viser at uføretrygd er siste ledd i en prosess der man først prøver behandling, tiltak og midlertidige ytelser. Først når disse ikke fører frem, kan uføretrygd innvilges.
Det betyr at sykdom, skade eller lyte har ført til en permanent reduksjon i evnen til å skaffe seg inntekt, og at dette ikke kan bedres gjennom behandling eller tiltak.
Som hovedregel minst 50 %. Dersom du mottar AAP når du søker, er grensen 40 %. Ved yrkesskade kan uføretrygd gis allerede ved 30 %.
Arbeidsevne handler om evnen til å utføre arbeid, mens inntektsevne handler om evnen til å skaffe seg inntekt. For uføretrygd er det inntektsevnen som vurderes.
Ja, du må ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og eventuelt arbeidsrettede tiltak, med mindre det er åpenbart at dette ikke vil hjelpe.
Det er tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt. Dette tidspunktet er avgjørende for beregning av uføretrygd.
Ja, dersom inntektsevnen blir ytterligere redusert, kan uføregraden økes. Det kan da fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom dette er gunstig.
Trenger du hjelp med uføretrygd eller vurdering av varig nedsatt arbeidsevne? Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale med en av våre erfarne advokater.
Vi benytter AI som støtteverktøy i arbeidet med å formidle juridisk kunnskap. Alt innhold kvalitetssikres, men kan inneholde feil. Innholdet er kun ment som generell informasjon – ikke som konkret juridisk rådgivning. Advokatfirmaet Molteberg Nilsen fraskriver seg ansvar for beslutninger eller handlinger basert på artiklene uten at konkret juridisk bistand er innhentet.