Kort svar: Grunnstønad gis til medlemmer av folketrygden som har varige ekstrautgifter på grunn av sykdom, skade eller lyte. Utgiftene må være nødvendige, dokumenterte og minst tilsvare laveste sats fastsatt av Stortinget (§ 6-3).
Grunnstønad er en viktig ytelse i folketrygden som skal kompensere for ekstrautgifter som oppstår når en person lever med varig sykdom, skade eller lyte. Ordningen er ment å sikre at personer med slike utfordringer ikke blir økonomisk skadelidende på grunn av nødvendige merkostnader i hverdagen. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvem som har rett til grunnstønad, hvilke vilkår som gjelder, og hvordan NAV vurderer søknader. Vi vil også forklare hvordan overgangsregler og andre bestemmelser i folketrygdloven kan påvirke retten til ytelsen.
Grunnstønad er en økonomisk ytelse som skal dekke ekstrautgifter som oppstår på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Formålet er å kompensere for merkostnader som friske personer normalt ikke har. Eksempler på slike utgifter kan være drift av tekniske hjelpemidler, transportkostnader, eller fordyret kosthold ved medisinsk nødvendig diett (§ 6-3 første ledd).
Stortinget fastsetter satsene for grunnstønad, og det er et krav at utgiftene minst tilsvarer laveste sats for at man skal ha rett til ytelsen. Dersom utgiftene er høyere, kan man få stønad etter en forhøyet sats. Dette sikrer at ordningen er rettferdig og tilpasset den enkeltes faktiske behov.
Det er viktig å merke seg at grunnstønad ikke er en inntektsbasert ytelse, men en kompensasjon for dokumenterte merkostnader. Den kan derfor kombineres med andre ytelser fra folketrygden, som uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger, men det kan gjøres fradrag ved etterbetaling dersom man har mottatt andre tillegg for samme periode (§ 22-8).
For å ha rett til grunnstønad må man være medlem av folketrygden og ha varige ekstrautgifter som følge av sykdom, skade eller lyte. Disse utgiftene må være nødvendige og knyttet til bestemte formål som er listet opp i loven (§ 6-3 første ledd). De viktigste kategoriene er:
Det er et vilkår at utgiftene minst tilsvarer laveste sats fastsatt av Stortinget. Dersom utgiftene er lavere, vil man ikke ha rett til grunnstønad. For transport gjelder det i tillegg at vilkårene må være oppfylt før fylte 70 år (§ 6-3 tredje ledd).
For å få innvilget grunnstønad må flere vilkår være oppfylt:
Det er også et krav at utgiftene er knyttet til de formålene som er nevnt i loven. Andre typer merkostnader, selv om de skyldes sykdom, gir ikke rett til grunnstønad dersom de ikke faller inn under de lovbestemte kategoriene.
NAV vurderer søknader om grunnstønad ut fra dokumentasjon og medisinske vurderinger. Det kreves ofte legeerklæring som bekrefter diagnosen og behovet for spesielle tiltak, som diett eller hjelpemidler. NAV ser også på om utgiftene er nødvendige og om de overstiger minstesatsen.
Ved etterbetaling av grunnstønad kan det gjøres fradrag dersom man i samme periode har mottatt andre ytelser som dekker de samme behovene. Dette gjelder blant annet ektefelletillegg, barnetillegg eller bidragsforskott (§ 22-8). Hensikten er å unngå dobbel kompensasjon for samme utgift.
Det er også viktig å være klar over at erklæringer fra behandlere som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning, ikke kan brukes som grunnlag for stønad (§ 25-7). Dette sikrer at NAV kun baserer sine vedtak på pålitelige og godkjente kilder.
Ved endringer i folketrygdloven gjelder overgangsregler som kan påvirke retten til grunnstønad. For eksempel beholder personer som allerede mottok en ytelse etter den gamle loven av 1966, denne ytelsen dersom den er høyere enn det de ville fått etter den nye loven (§ 26-2). Dette sikrer at ingen mister økonomiske rettigheter som følge av lovendringer.
Et konkret eksempel er hjelpestønad til hjelp i huset (sats 0), som ble avviklet fra 1. juli 2018. Personer som tidligere hadde denne ytelsen, fikk dermed ikke videreført den etter denne datoen. Slike overgangsregler er viktige å være oppmerksom på for å forstå hvordan endringer i lovverket kan påvirke individuelle rettigheter.
Folketrygdloven har klare regler for å hindre misbruk av ordningen. Dersom en behandler eller tjenesteyter gir uriktige opplysninger eller bidrar til uberettiget utbetaling, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet fatte vedtak om at det ikke skal ytes godtgjørelse for behandlinger eller tjenester fra vedkommende (§ 25-7). Slike vedtak kan gjelde i opptil fem år ved grov uaktsomhet eller forsett, og opptil tre år ved vanlig uaktsomhet.
Dette innebærer at erklæringer fra slike behandlere ikke kan brukes som grunnlag for stønad, med mindre NAV gjør unntak fordi det ville være urimelig å nekte stønad. Reglene er laget for å beskytte trygdesystemet mot misbruk og sikre at midlene går til de som faktisk har rett på dem.
Grunnstønad er en ytelse fra folketrygden som skal dekke nødvendige ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte (§ 6-3).
Utgifter til drift av hjelpemidler, transport, førerhund, servicehund, spesialdiett og slitasje på klær og sengetøy kan gi rett til grunnstønad (§ 6-3 første ledd).
Ja, utgiftene må dokumenteres, for eksempel med legeerklæring eller kvitteringer. NAV vurderer søknaden ut fra dokumentasjonen.
Nei, grunnstønad til transport gis bare dersom vilkårene er oppfylt før fylte 70 år (§ 6-3 tredje ledd).
Du beholder ytelsen dersom den er høyere enn det du ville fått etter den nye loven (§ 26-2).
Nei, erklæringer fra behandlere som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning kan ikke brukes (§ 25-7).
Trenger du hjelp med å søke grunnstønad eller vurdere dine rettigheter? Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale med en av våre erfarne advokater.
Vi benytter AI som støtteverktøy i arbeidet med å formidle juridisk kunnskap. Alt innhold kvalitetssikres, men kan inneholde feil. Innholdet er kun ment som generell informasjon – ikke som konkret juridisk rådgivning. Advokatfirmaet Molteberg Nilsen fraskriver seg ansvar for beslutninger eller handlinger basert på artiklene uten at konkret juridisk bistand er innhentet.