Kort svar: Reell arbeidsevne i uføresaker vurderes ved å sammenligne inntektsevnen før og etter sykdom, skade eller lyte. NAV legger vekt på alder, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter, og det kreves at inntektsevnen er varig nedsatt med minst 50 % (40 % for de som mottar arbeidsavklaringspenger).
Å få innvilget uføretrygd i Norge forutsetter en grundig vurdering av den enkeltes reelle arbeidsevne. NAV baserer seg på folketrygdlovens bestemmelser, og vurderingen innebærer både medisinske og arbeidsrettede aspekter. Det er ikke nok å ha en diagnose; det må dokumenteres hvordan helsetilstanden faktisk påvirker muligheten til å utføre inntektsgivende arbeid. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan reell arbeidsevne vurderes, hvilke faktorer som spiller inn, og hvordan uføregrad fastsettes. Vi vil også forklare hvilke krav som stilles til behandling og tiltak før uføretrygd kan innvilges, samt hvordan pensjonspoeng og fremtidige rettigheter påvirkes.
Begrepet «reell arbeidsevne» handler om den faktiske muligheten en person har til å utføre inntektsgivende arbeid, sett i lys av helsetilstand og andre relevante forhold. Ifølge folketrygdloven § 12-7 er det et vilkår for rett til uføretrygd at inntektsevnen er varig nedsatt med minst 50 %. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når kravet fremmes, er grensen 40 %.
Vurderingen gjøres ved å sammenligne inntektsmulighetene før og etter at sykdom, skade eller lyte oppsto. Dersom inntektsevnen har blitt gradvis redusert over flere år, kan NAV ta utgangspunkt i inntektsevnen før helsetilstanden begynte å påvirke arbeidsevnen (§ 12-7). Dette sikrer at vurderingen blir mest mulig rettferdig, og at man ikke straffes for å ha forsøkt å stå i arbeid lengst mulig.
Det legges vekt på flere faktorer, blant annet:
Dette betyr at vurderingen alltid er individuell, og at NAV ser på helheten i den enkeltes situasjon.
Før uføretrygd kan innvilges, stiller loven krav om at den som søker har gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak. Dette følger av folketrygdloven § 12-5. Formålet er å sikre at alle muligheter for å bedre arbeidsevnen er forsøkt, før man konkluderer med at uføretrygd er nødvendig.
Med «hensiktsmessig behandling» menes medisinsk behandling som kan bedre funksjonsevnen. Det kan være alt fra fysioterapi og medikamentell behandling til kirurgiske inngrep. Når det gjelder arbeidsrettede tiltak, kan dette innebære arbeidsutprøving, tilrettelegging på arbeidsplassen eller kurs for å kvalifisere til annet arbeid.
Ved vurderingen av om tiltakene er hensiktsmessige, ser NAV på:
Det er også et krav at funksjonsevnen er vurdert av lege eller annet fagpersonell, og dokumentasjonen må følge søknaden om uføretrygd (§ 12-5). Dette sikrer at beslutningen bygger på et solid medisinsk grunnlag.
Uføregraden fastsettes etter folketrygdloven § 12-10, og bygger på en sammenligning av inntektsevnen før og etter uførhet. Dersom hele inntektsevnen er tapt, settes uføregraden til 100 %. Hvis bare deler av inntektsevnen er tapt, fastsettes uføregraden tilsvarende den prosentvise reduksjonen.
Uføregraden graderes i trinn på fem prosentpoeng. Det betyr at man kan få en uføregrad på for eksempel 50 %, 65 % eller 80 %, avhengig av hvor mye arbeidsevnen er redusert. NAV skal alltid vurdere om uføregraden kan settes lavere enn 100 %, selv om søkeren opplever seg som helt ute av stand til å arbeide.
Det er viktig å merke seg at uføregraden ikke endres selv om uføretrygden reduseres på grunn av inntekt (§ 12-10). Dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt, kan man søke om økt uføregrad. I slike tilfeller fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom det er til fordel for søkeren.
Dette systemet sikrer en fleksibel tilpasning til den enkeltes situasjon, samtidig som det gir forutsigbarhet for fremtidige rettigheter.
Arbeidsevne og inntektsevne er nært knyttet til hverandre, men ikke helt det samme. Arbeidsevne handler om evnen til å utføre arbeid, mens inntektsevne handler om muligheten til å tjene penger på det arbeidet man kan utføre. Folketrygdloven § 11-5 og § 11 A-3 understreker at sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen.
NAV vurderer derfor både helsemessige og arbeidsmarkedsmessige forhold. Det betyr at selv om en person har en viss arbeidsevne igjen, kan inntektsevnen likevel være betydelig redusert dersom det ikke finnes realistiske arbeidsmuligheter som passer til vedkommendes situasjon.
Dette er særlig relevant for personer med lang yrkeserfaring innen et fysisk krevende yrke, som på grunn av sykdom ikke kan fortsette i samme jobb, men heller ikke har utdanning eller mulighet til å kvalifisere seg til annet arbeid. I slike tilfeller kan inntektsevnen være varig nedsatt, selv om arbeidsevnen i snever forstand ikke er helt borte.
En viktig konsekvens av å motta uføretrygd er hvordan det påvirker opptjeningen av pensjonspoeng. Folketrygdloven § 3-14 regulerer dette. Når man mottar hel uføretrygd, beregnes pensjonspoeng ved at den pensjonsgivende inntekten divideres med grunnbeløpet. For gradert uføretrygd gjøres det først et fradrag i inntekten tilsvarende den gjenværende arbeidsevnen, før pensjonspoengene beregnes.
Det finnes også grenser for hvor mange pensjonspoeng som kan opptjenes. For eksempel kan man ved hel uføretrygd få medregnet opptil 0,50 pensjonspoeng per år, men summen kan ikke overstige 4,00 pensjonspoeng totalt. Ved gradert uføretrygd gjelder tilsvarende begrensninger.
Dette systemet sikrer at personer som mottar uføretrygd fortsatt får opptjening til alderspensjon, men på en måte som reflekterer den reduserte arbeidsevnen. Dermed ivaretas både rettferdighet og bærekraft i pensjonssystemet.
Det er viktig å skille mellom begrepene «reell arbeidsevne» og «reell arbeidssøker». Mens reell arbeidsevne brukes i vurderingen av uføretrygd, handler reell arbeidssøker om retten til dagpenger ved arbeidsledighet, jf. folketrygdloven § 4-5.
For å regnes som reell arbeidssøker må man være arbeidsfør, registrert hos NAV og villig til å ta ethvert arbeid som er lønnet etter tariff eller sedvane, uavhengig av geografisk plassering eller arbeidstid. Det finnes unntak dersom alder eller sosiale hensyn tilsier at man bare kan søke deltidsarbeid eller arbeid innenfor et begrenset område.
Dette viser at vurderingen av arbeidsevne i uføresaker er langt mer omfattende og medisinsk forankret enn vurderingen av om man er en reell arbeidssøker i dagpengesystemet.
Reell arbeidsevne er den faktiske muligheten en person har til å utføre inntektsgivende arbeid, vurdert ut fra helse, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter.
Som hovedregel må inntektsevnen være varig nedsatt med minst 50 %. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger er grensen 40 % (§ 12-7).
Ja, du må ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og eventuelle arbeidsrettede tiltak, med mindre åpenbare grunner tilsier at dette ikke er aktuelt (§ 12-5).
Uføregraden fastsettes ved å sammenligne inntektsevnen før og etter uførhet. Den graderes i trinn på fem prosentpoeng (§ 12-10).
Arbeidsevne handler om evnen til å utføre arbeid, mens inntektsevne handler om muligheten til å tjene penger på det arbeidet man kan utføre.
Ja, dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt, kan du søke om økt uføregrad. Da fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom det er til fordel for deg (§ 12-10).
Trenger du hjelp med uføresak eller vurdering av arbeidsevne? Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale med en av våre erfarne advokater.
Vi benytter AI som støtteverktøy i arbeidet med å formidle juridisk kunnskap. Alt innhold kvalitetssikres, men kan inneholde feil. Innholdet er kun ment som generell informasjon – ikke som konkret juridisk rådgivning. Advokatfirmaet Molteberg Nilsen fraskriver seg ansvar for beslutninger eller handlinger basert på artiklene uten at konkret juridisk bistand er innhentet.